Uværsdag på veien

Jeg hadde bestemt meg for å bruke lørdagen til å dokumentere uværet som hadde herjet øya de siste par ukene, og som ikke så ut til å ville slippe taket med det første.

Klokka halv tolv tok jeg landeveien fatt, godt innpakka i flere lag varme klær, og med fotoapparatet over skuldra. Jeg la optimistisk avgårde mot Hasvåg, og hadde heldigvis unnavind. For vinden var kraftig, og det var tilnærmet ingen sikt i de verste vindkulene.

Vinden økte stadig på i styrke, og jeg fikk faktisk etterhvert problemer med å holde meg oppreist. Store sneklumper fløy gjennom luften, og jeg begynte så smått å lure på hvor forsvarlig det egentlig var å bevege seg utendørs i sånt vær. Vinden rev og slet i meg, og jeg følte meg vel egentlig mest som ei tøydukke akkurat der og da.

Etter å ha kjempet mot vær, vind og snøfokk i Hasvåg i godt over en time, fant jeg ut at dette neppe var noe blivende sted. Heldigvis var min samboer på tur til Breivikbotn og Sørvær med post, og jeg fant i min visdom ut at jeg skulle følge med han og fotografere litt underveis. Det skulle vise seg å ikke være den lureste beslutningen jeg har tatt i mitt liv.

Da vi kom til Breivikbotn, lå nemlig bommen nede og veien til Sørvær var stengt. Det sto flere andre biler der og ventet på brøytebilen.

Da var det ikke annet å gjøre for oss heller, enn nettopp å vente. Det gikk både en og to timer, og vi begynte etterhvert å bli sultne. Vi tok sjansen på at brøytebilen ikke kom mens vi tok en avstikker til butikken slik at vi fikk handlet inn litt mat. Og godt var det at vi gjorde nettopp det, for dagen skulle vise seg å være langt fra over.

Etter å ha ventet i 2,5 timer kom brøytebilen, og turen mot Sørvær kunne omsider starte. Gleden skulle imidlertid vise seg å være kortvarig. Et lite stykke forbi skihytta på Breivik var det så mye snø at brøytebilen kjørte seg fast i snømassene.

En varebil som skulle til Sørvær for å levere varer til butikken prøvde å slepe løs brøytebilen, men lyktes ikke med det. Etter en stund kom det en brøytebil fra Hasvik til unnsetning, og man fikk etterhvert den andre brøytebilen løs fra snømassene. Bilen fra Hasvik måtte deretter retunere pga værforholdene på Hasvik.

Så var det ny venting mens det ble gjort flere forsøk på å komme gjennom snømassene og få åpnet veien til Sørvær. Etter å ha stått på Breivikhøgda i nesten tre timer, fikk vi beskjed om at det desverre ikke lot seg gjøre. Da var det bare å legge kursen mot Breivikbotn og Hasvik igjen.

Etter å ha tilbragt godt over 7 timer på landeveien i en postbil, var det usannsynlig godt å komme hjem til Hasvik. Klokka var da over åtte på kvelden.

Denne lørdagen ble egentlig en tankevekker for meg. Jeg fikk føle på kroppen hvordan det kan være å ha arbeidsplassen sin langs norske vinterveier. Og det var egentlig en nyttig erfaring for meg som har min arbeidsplass på et varmt kontor...

Jeg syns derfor det er på sin plass med en stor honnør til både brøytebilsjåfører og alle andre yrkessjåfører som må ferdes etter veiene i all slags vær- og føreforhold.